Følelser og positivitetstyrraniet

 Photo: Getty Images

Photo: Getty Images

Dette var et forferdelig vanskelig innlegg å skrive. Det er basert på mine tanker og refleksjoner rundt følelser og positivitetstyrrani og er på ingen måte en fasit.

Du vet når man blir kronisk syk og alle forventer at du skal gjøre alt i din makt for å bli frisk? I alle fall ikke våge å påstå at du kanskje kommer til å være syk hele livet. "Du må tenke positivt, vet du!" 

Positivitetstyrraniet har virkelig gått over stokk og stein. Og nå snakker jeg ikke bare om ME. 

Alle som kjenner meg, vet at jeg er ei ekstremt positiv jente. Men mange vil nok bli overrasket når jeg forteller hvorfor jeg klarer å være så positiv til tross for det store funksjonstapet jeg har på grunn av ME-en. Jeg vet mange har tenkt at jeg sikkert "undertrykker vanskelige følelser". Men heller tvert i mot. Jeg tar vonde følelser vel i mot. Ønsker dem velkommen. Gir dem plass i følelsesregisteret mitt. Snakker om dem. Tillater meg selv å kjenne på dem, men lar de ikke bli boende. De er kun på besøk.

Jeg er positiv fordi jeg ikke er redd for å ha det jævelig (unnskyld fransken). Jeg går ikke å undertrykker vonde følelser. Jeg går ikke å tenker at "det finnes folk som har det verre." Det er faktisk en ekstremt fin måte å "unnskylde" de vonde følelsene sine på og undertrykke dem. Fordi det du egentlig sier er at: "Fordi at noen har det verre enn meg, så kan ikke jeg få føle på det vonde som kommer som en følge av min livssituasjon/mine problemer." Og for meg er i alle fall det en oppskrift på å gjøre ting vanskelig for seg selv. Det finnes alltid noen som har det verre, men det betyr ikke at vi ikke får lov å ha det vondt vi også, av det vi selv kategoriserer som "bagateller" eller "mindre vonde ting" - i forhold til noens situasjon. Vi har forskjellige måter å takle ting på. Vi har forskjellige tålegrenser, og vi er rett og slett forskjellige alle mann alle, og vi går igjennom forskjellige type vonde ting. Men det betyr ikke at vi skal gradere hvor vondt vi har det ut i fra hvor vondt andre har det i deres situasjoner og hvor vanskelig dét må være. 

Alt trenger ikke å alltid ha en positiv vinkling. Noen ganger så er det helt lov å ha det dritt. Være lei. Sørge. Og å virkelig grave seg ned. Man må bare prøve å ikke bli der for alltid. Vi mennesker er født med følelser. Det må da være lov å føle på dem alle? Når vi er små, er de veldig sterke og kan gå fra 0 til 100 på 0.3 sekunder. Når vi blir eldre blir vi mer reflektere. Blir opptatt av at alt skal se pent ut fra utsiden. Tror at materialistiske ting gjør oss lykkelige og siden vi har ditt og datt burde vi være lykkelige. Vi ønsker ikke å avsløre at vi ikke er perfekte, og går derfor med ting inni oss. Jeg tror rett og slett vi tenker for mye og føler for lite. Hvis det er lov å si? 

Vi trenger vonde følelser for å vokse. Av en eller annen grunn, føler jeg veldig på at jeg har vokst mer av motgangen i livet mitt enn medgangen. Men det er vel nettopp slik det er for de fleste av oss. I medgang kan vi flyte mer og trenger ikke tilpasse oss forandringer i like stor grad. I motgang må vi ofte utfordre oss selv. Kjenne på nye ting. Innse at vi ikke er udødelige eller at de rundt oss ikke er det. Se at livet ikke er perfekt.

Dette positivitetstyrraniet er et skikkelig problem. Ikke misforstå. Jeg er 100% for positivitet, optimisme og alt det der. Jeg er jo som sagt positiv selv. Men det er forskjell på å være genuint positiv og positiv på utsiden, men ikke på innsiden. Når noe av det du tenker strider i mot det du sier høyt til de rundt deg. 

Vi mennesker har blitt så opptatt av å vise frem alt det positive i livene våre at vi glemmer at andre også har det tøft. Vi tror det bare er OSS som sliter når ting er vanskelig. Det kan forsterke de tunge følelsene. Alt ser jo så forbaska perfekt ut i alle andres liv! Man kan fort bli veldig alene med følelsene sine hvis man ikke føler man klarer å leve opp til standarden som er satt, (ofte i sitt eget hode) og terskelen for å dele følelsene sine blir kanskje enda høyere når man ser hvor (tilsynelatende) bra "alle andre" har det i sosiale medier. Men hvis du hadde møtt de samme menneskene på gata og snakket åpent med dem og fått et innblikk i livene deres, kan jeg love deg at de har ting å sørge over. De har ting de ikke er fornøyde med. De har sine byrder som de bærer med seg hver dag. De har utfordringer som kan føles kvelende. De alle slags typer problemer, enten det er med familie, venner, helsen, økonomi, psykisk belastning, traumer osv. 

Det går an å ha balanse i positivitet og vonde følelser og å være lykkelig til tross. Vi må slutte å tenke at det å være lykkelig er positivitet i en euforisk tilstand hvor alt er perfekt hele tiden. Da vil ingen bli lykkelige noen gang. Så vi må slutte å måle livene våre mot det som tilsynelatende virker perfekt. Jeg har valgt å legge lykken i nåtid. Ikke i fremtid. For i fremtiden ligger det uvitenhet og helt sikkert bekymringer. Men her og nå er bare her og nå. I dette øyeblikk hvor jeg sitter å skriver i all min uperfekthet. Med masse som burde vært annerledes etter målestokken kalt sosiale medier. Til tross for at jeg har sendt mail til ergoterapeut i dag og spurt om hjelpemidler for å klare hverdagen bedre, noe som var kjempevondt. Jeg må ikke bli frisk for å bli lykkelig. I verstefall ville det gjort at jeg aldri opplever lykke. Livet må ikke være "sosiale medier"-perfekt. Livet må bare være like perfekt uperfekt som det er. Akkurat nå. Man kan fremdeles drømme om bedre dager. Om å bli frisk. Om å bli forfatter. Om å ta opp igjen kontakten med gamle venner. Reise mer. Ha en bekymring eller to mindre. Men man legger ikke nødvendigvis det å være lykkelig vekk for det. Det er ikke "enten har man alt eller ingenting". 

Hvordan bli lykkelig til tross for hvordan ting er? Det har jeg ingen fasit på, og det er veldig individuelt. Man må finne sin egen vei. For meg har det dreiet seg mye om å danne en stødig grunnmur av realisme. Hvis du har en vinglete, dårlig grunnmur, så fortsetter du vel ikke å bygge hele huset? Sjansen for at det raser på et eller annet tidspunkt er ganske stor. Særlig hvis det kommer en uventet storm du ikke var forberedt på. Eller kanskje du til og med var forberedt, så er det fremdeles stor sjanse for at det vil rase på grunn av en dårlig grunnmur. For meg er det å bygge grunnmuren på hvordan ting BURDE vært, en slik type grunnmur. Å kun ha håp alene og bygge livet sitt kun på det.

For meg er en stødig grunnmur bygget på hvordan ting faktisk er. På realiteten. Tørre å ha både selvinnsikt og forståelse for mine følelser, mine utfordringer og min sykdom. Se min situasjon akkurat slik den er, i all sin uperfekthet. 

Etter det bygget jeg håp og drømmer ut i fra realismen. Og huset mitt står fremdeles stødig i vær og vind. Det tåler at reisverket vingler litt innimellom, og noen ganger så lekker taket. Men vet dere? Det raser i alle fall ikke! Grunnmuren holder alt på plass. Og huset mitt har overlevd flere grusomme stormer enn mitt 25-årige liv tilsier. Og skulle det noen gang rase (for livet er livet. Man vet aldri hva som skjer og noen stormer er så sterke at de kan skylle vekk selv de sterkeste grunnmurer), så er jeg overbevist om at jeg skal klare å bygge opp det huset igjen. På en ny, solid grunnmur.

Det er HELT GREIT å være uenig i alt jeg skriver i dette innlegget. Dette er bare mine tanker ned på papiret. Ikke et lett innlegg å formulere. Og det er viktig å huske på at ingen metoder som innebærer tankene eller følelsene våre er lette. Og vi er alle forskjellige og må finne våre måter å gjøre ting på. Dette er bare en av flere milliarder av muligheter. 

Hvis jeg skulle bygget håpet og lykken min etter den positiviteten som pålegges oss ME-syke (spesielt), eller mennesker generelt, så hadde jeg aldri klart å ha det bra. Det er et enormt press som ingen burde trenge å føle på. Det er viktig å snakke om vanskelige ting. De tankene vi har som ikke er positive hele tiden. De fleste ville blitt overrasket over hvor mange som føler eller har følt det samme i gjennom livet.

Hvor vil jeg egentlig med all plapringen? Jeg vet egentlig ikke. Jeg ville bare si at det er greit å føle det man føler, uansett hva det er. Man trenger ikke undertrykke det vonde for å ha det bra.  For egentlig gjør man bare det motsatte. Man lurer seg selv. Alt i livet handler om balanse, og til syvende og sist tror jeg det er vanskelig å være lykkelig uten balanse i følelseslivet, i lengden. Og det er lov å ikke være lykkelig også. Hvis du har det tøft: Sett ord på ting. Skriv det ned, snakk med noen, enten familie, en venn, en profesjonell. Det finnes mange måter å gjøre ting på, men samtale og å sortere tankene kan virkelig være til god nytte for de fleste. Tenk på det som å rydde i det kaotiske klesskapet, for følelser kan være kaotisk. For hver setning, så legger du tilbake et plagg der det hører hjemme, og når du til slutt har fått sortert og ryddet ferdig, så vil du føle deg bedre. Mest sannsynlig noen kilo lettere. Det er jeg helt overbevist om <3 (Hilsen hun som hadde en mamma som tok henne med på Sverigeturer for å snakke om vanskelige ting og alltid følte seg bedre etterpå).

- Jenny Cornelia

 

Terskelen for å be om hjelpemidler

For første gang sitter jeg her og vurderer å snakke med ergoterapeut om å få hjelpemidler. 

Etter å ha jobbet litt på sykehjem og rehabilitering, så har jeg et forvridd bilde av at kun folk som fysisk ikke klarer å gjøre forskjellige dagligdagse handlinger trenger hjelpemidler. Dette har gjort at jeg ikke har tenkt tanken på at å søke hjelpemidler kunne vært aktuelt for meg selv. I alle fall ikke i så stor grad. Jeg klarer jo. På gode dager. Men hva med de dårlige? De dagene jeg tenker at: "En arbeidsstol på kjøkkenet hadde kanskje utgjort en forskjell i dag." Fordi det utgjør den store forskjellen om jeg klarer å få laget meg mat selv eller ikke. En dusjkrakk hadde kanskje også vært kjekt, slik at terskelen for å dusje ikke blir så enormt stor fordi jeg må stå oppreist så lenge, mye lyd fra vannet som pisker mot dusjgulvet og bruke armene for å vaske håret. En dusjkrakk ville i alle fall fjernet én av utfordringene, og jeg elsker å dusje, og det varme vannet hjelper på smerter.

Jeg blir litt sånn: "Trenger virkelig jeg hjelpemidler? Jeg vil jo ikke trenge de hele tiden? Hvorfor skal jeg få, når andre er helt avhengige av det hver eneste dag?" 

Men hvorfor skulle jeg ikke ha det, hvis det kan gjøre hverdagen lettere de dagene hvor hverdagslige ting er uoverkommelige uten tilrettelegging? Så deilig det hadde vært å kunne lage litt middager igjen. Lage alle måltider selv. Det hadde gjort det lettere å fokusere på å teste ut forskjellige nye matretter. Jeg har et håp om å prøve lavFODMAP, men for å gjøre det, må jeg klare å lage alle måltider på egenhånd. For dette skal være min greie som jeg gjør for meg selv. Ikke fordi at jeg er spesielt usunn, men fordi jeg har lyst å ha mer fokus på kosthold fremover og ELSKER å lage mat. Spesielt å prøve nye ting.

Tenk å kunne dusje litt oftere. Komme seg ut litt oftere. Gjøre hverdagens utfordringer litt enklere.

Fått formstøpte ørepropper som ikke gir meg vondt i ørene. Det er gull på dårlige dager eller i støyete omgivelser og tar bort lydene som fort gjør formen dårligere.

Også husker jeg bare den lille tiden jeg lånte rullestol fra hjelpemiddelsentralen for et par år siden. For en frihet! På dager hvor jeg aldri i verden hadde kommet meg ut om jeg hadde brukt beina, var det plutselig mulig å være ute på mer moderate dager. Jeg er helt overbevist, merkelig nok, om at det gjorde at jeg klarte å bruke kroppen litt mer.

Noen ganger er hjelpemidler et trinn opp, selv om jeg vet mange kan føle det som et skritt i feil retning. Jeg har ikke mer behov for hjelpemidler enn før, men jeg ser nå at det behovet egentlig har vært der helt siden jeg ble syk, men jeg har ikke visst at det finnes! Eller, at det har kunne være aktuelt for meg. For jeg føler jeg ligger å seiler midt i mellom å virkelig trenge hjelpemidler og å ikke trenge det i det hele tatt. Samt at ingen helsepersonell noen gang har sagt at å kontakte ergoterapeut var noe jeg, med min sykdom, kunne gjøre eller burde gjøre.

Men hvorfor ikke gi det en sjanse? Se om det er noe for meg? Finne mer ut av hva slags type hjelpemidler som finnes? Snakke med kommunens ergoterapeut? 

- Jenny Cornelia