Terskelen for å be om hjelpemidler

For første gang sitter jeg her og vurderer å snakke med ergoterapeut om å få hjelpemidler. 

Etter å ha jobbet litt på sykehjem og rehabilitering, så har jeg et forvridd bilde av at kun folk som fysisk ikke klarer å gjøre forskjellige dagligdagse handlinger trenger hjelpemidler. Dette har gjort at jeg ikke har tenkt tanken på at å søke hjelpemidler kunne vært aktuelt for meg selv. I alle fall ikke i så stor grad. Jeg klarer jo. På gode dager. Men hva med de dårlige? De dagene jeg tenker at: "En arbeidsstol på kjøkkenet hadde kanskje utgjort en forskjell i dag." Fordi det utgjør den store forskjellen om jeg klarer å få laget meg mat selv eller ikke. En dusjkrakk hadde kanskje også vært kjekt, slik at terskelen for å dusje ikke blir så enormt stor fordi jeg må stå oppreist så lenge, mye lyd fra vannet som pisker mot dusjgulvet og bruke armene for å vaske håret. En dusjkrakk ville i alle fall fjernet én av utfordringene, og jeg elsker å dusje, og det varme vannet hjelper på smerter.

Jeg blir litt sånn: "Trenger virkelig jeg hjelpemidler? Jeg vil jo ikke trenge de hele tiden? Hvorfor skal jeg få, når andre er helt avhengige av det hver eneste dag?" 

Men hvorfor skulle jeg ikke ha det, hvis det kan gjøre hverdagen lettere de dagene hvor hverdagslige ting er uoverkommelige uten tilrettelegging? Så deilig det hadde vært å kunne lage litt middager igjen. Lage alle måltider selv. Det hadde gjort det lettere å fokusere på å teste ut forskjellige nye matretter. Jeg har et håp om å prøve lavFODMAP, men for å gjøre det, må jeg klare å lage alle måltider på egenhånd. For dette skal være min greie som jeg gjør for meg selv. Ikke fordi at jeg er spesielt usunn, men fordi jeg har lyst å ha mer fokus på kosthold fremover og ELSKER å lage mat. Spesielt å prøve nye ting.

Tenk å kunne dusje litt oftere. Komme seg ut litt oftere. Gjøre hverdagens utfordringer litt enklere.

Fått formstøpte ørepropper som ikke gir meg vondt i ørene. Det er gull på dårlige dager eller i støyete omgivelser og tar bort lydene som fort gjør formen dårligere.

Også husker jeg bare den lille tiden jeg lånte rullestol fra hjelpemiddelsentralen for et par år siden. For en frihet! På dager hvor jeg aldri i verden hadde kommet meg ut om jeg hadde brukt beina, var det plutselig mulig å være ute på mer moderate dager. Jeg er helt overbevist, merkelig nok, om at det gjorde at jeg klarte å bruke kroppen litt mer.

Noen ganger er hjelpemidler et trinn opp, selv om jeg vet mange kan føle det som et skritt i feil retning. Jeg har ikke mer behov for hjelpemidler enn før, men jeg ser nå at det behovet egentlig har vært der helt siden jeg ble syk, men jeg har ikke visst at det finnes! Eller, at det har kunne være aktuelt for meg. For jeg føler jeg ligger å seiler midt i mellom å virkelig trenge hjelpemidler og å ikke trenge det i det hele tatt. Samt at ingen helsepersonell noen gang har sagt at å kontakte ergoterapeut var noe jeg, med min sykdom, kunne gjøre eller burde gjøre.

Men hvorfor ikke gi det en sjanse? Se om det er noe for meg? Finne mer ut av hva slags type hjelpemidler som finnes? Snakke med kommunens ergoterapeut? 

- Jenny Cornelia