Å være glad i seg selv som kronisk syk

Hvordan blir man glad i seg selv når kroppen plutselig ikke vil det du vil? 

Selv når vi blir syke, er det lett å måle seg etter "den normale målestokken". Se hva andre på ens egen alder får til og oppnår, mens ens eget liv går tregt og det største man oppnådde en dag kanskje var å sitte på trappen i solen i noen minutter og that's it. Det kan være vanskelig å slutte å tenke på alt man skulle og kunne gjort hvis man var frisk, og dette kan virkelig ødelegge selvbildet og ikke minst gjøre det vanskelig å være glad i seg selv.

For hvordan skal man være glad i en brøkdel av det mennesket man en gang var, som nå føles ut som den brøkdelen har blitt til et helt, ødelagt menneske? Og det kan gjøre det vanskelig å like denne "nye versjonen av seg selv". Selv mistet jeg en del av de tingene som jeg følte definerte hvem jeg var. Som sykepleierstudent og trening. Det ble på en måte mer og mer identiteten min, og ikke minst noe jeg var stolt av å være og holde på med. 

Men jeg innser jo mer og mer at å være sykepleierstudent ikke nødvendigvis betyr at man er et godt menneske og at trening ikke nødvendigvis betyr at man er energisk og boblende. Man er jo fremdeles et godt menneske uten en yrkestittel for å "bekrefte det". Og man kan definitivt være energisk og boblende uten å trene. Selv som syk og funksjonsnivå som ikke akkurat får folk til å tenke energisk og boblende

Da jeg først ble syk, kunne jeg ikke fordra det jeg følte meg redusert til. Jeg følte meg som en byrde for samfunnet og de rundt meg. Plutselig måtte JEG, som elsket å være selvstendig og ordne ting selv, bli tatt vare på av andre. Det var utrolig vanskelig å bli glad i meg selv som den versjonen.

Hvordan snudde det egentlig?

Jeg begynte å innse at uansett hva jeg var "redusert til", så var jeg fremdeles kjernen i meg selv. Jeg var fremdeles glad, empatisk, livsglad, energisk, mandagsmenneske etc. Ingenting av det var borte. Bare litt bedre gjemt fordi helsen la begrensninger. Men jeg var fremdeles meg, selv om jeg ikke alltid fikk vist det. Men jeg følte det. I tillegg forstod jeg også etter hvert at sykdommen hadde forandret meg på positive måter også. Gitt meg masse indre styrke, gjort meg enda mer sta og ikke minst enda mer SELVSTENDIG, selv om jeg også trengte hjelp. For det var mye som måtte ordnes og fikses. Mye jeg måtte finne ut av på egenhånd og jeg måtte lære å stole enda mer på egne valg og beslutninger.

Jeg lærte å bli glad i meg selv ved å senke kravene til meg selv. Begynne å se på de bittesmå tingene jeg klarte. Måle meg opp mot meg selv og ikke "den friske Jenny" eller de friske menneskene rundt meg som hadde "all verdens muligheter". Jeg sluttet å fokusere på alle de "store tingene andre oppnådde" som jeg bare kunne drømme om, og fokuserte heller på at jeg klarte å trekke litt frisk luft en dag. Eller kom meg til badet på egenhånd hvor jeg kanskje noen dager før trengte hjelp til å støtte meg på. Eller fikk på meg klærne på egenhånd. Dette på mitt sykeste. Plutselig mestret jeg litt hver dag. For jeg sluttet å tenke på alt jeg ikke klarte. Sluttet å måle meg opp mot "frisk" og la lista så ekstremt lavt. Jeg prøvde å ikke la det jeg ikke fikk til overdøve det jeg så jeg fikk til. Og på mange måter så la jeg lista på ulike steder hver dag ut i fra dagsformen. For hvem har sagt at den lista må stå på et bestemt sted hele tiden? "I dag trengte jeg ikke hjelp med å holde glasset for å drikke. Det er en god dag." Selv om jeg kanskje trengte hjelp opp fra sofaen eller lente meg mot veggen da jeg måtte på do på samme dag. Så klarte jeg det glasset.

Jeg måtte også jobbe fælt med tankene og forventningene til egen kropp. Jeg prøvde å lete etter ting jeg likte med den. Enten det var ting jeg og kroppen min fikk til sammen, eller fysiske ting som at jeg hadde myk hud osv osv. Alt positivt var bra! Rett og slett for å prøve å rette opp skaden med at kroppen var en fiende.

Å være glad i seg selv, er noe man kanskje må jobbe med hver eneste dag. Jeg har ingen fasit og jeg har dager hvor jeg ikke liker kroppen eller begrensningene som kommer med sykdommen. Men jeg prøver å tenke slik: Det er ikke kroppen som er fienden. Ikke en gang sykdommen. For siden jeg er kronisk syk, må jeg finne en måte å eksistere på SAMMEN med sykdommen. Rett og slett samarbeide. Men jeg prøver å tenke på hva jeg får til. Ha ekstremt lave forventninger. Prøve å finne positive ting å gripe fast ved og holde fast for harde livet. Samt huske på at det er greit med dårlige dager både fysisk og psykisk. La de være en del av det.

 

Som sagt, dette er mine tanker og litt om hva jeg prøver å tenke og fokusere på. Det fungerer helt sikkert ikke for alle, men for meg så har dette gitt meg et bedre liv som kronisk syk <3