Arbeidsstol til kjøkkenet

 Foto: hjelpemiddeldatabasen.no

Foto: hjelpemiddeldatabasen.no

Vet dere, for et par måneder siden, tok jeg endelig mot til meg og søkte hjelpemidler. I første omgang ønsket jeg arbeidsstol til kjøkkenet og dusjkrakk fordi jeg hørte mange ME-syke som hadde ca. mitt funksjonsnivå hadde stor nytte av dette.

Grunnen til at jeg tok steget nå, var fordi jeg innså at behovet er der enten jeg har disse hjelpemidlene eller ikke. Et behov er ikke noe man får når man får tak i hjelpemiddelet. Det er på sett og vis noe man har enten man har hjelpemiddelet fysisk foran seg eller ikke. Og jeg prøvde også å tenke at det er en modifisert kontorstol og en plastkrakk.

Tro det eller ei, men det hjalp og gjorde det lettere å ta mot til seg å kontakte ergoterapeut.

En annen ting jeg bekymret meg for var hvordan jeg ville bli møtt. Det er jo gjerne slik med denne sykdommen at det ikke er alltid man har god erfaring med møter i helsevesen. Så jeg gruet meg til å kontakte ergoterapeut rett og slett i frykt for avvisning i alle mulige former og fasonger. For man føler seg ekstra sårbar når man ber om noe man egentlig ikke har lyst på, men skjønner at man trenger. Men så tenkte jeg: "Skal jeg virkelig la frykten for avvisning hindre meg fra å prøve å få en mer tilpasset hverdag? Bedre hverdag? Med mer frihet?" Og jeg innså selvfølgelig at det var nødt til å gjøres og verdt risken. For det kunne jo gå veldig bra også! Og vet dere? Jeg fikk trivelig hjemmebesøk av ergo og hun forstod raskt at de tingene jeg tenkte på ville kunne bedre livskvaliteten min. Så det var jo ikke noe farlig! Kunne jo ikke gått bedre og jeg ble sett, møtt og hørt <3 (Klapp på skulderen)!

Og i dag kom både dusjkrakken og arbeidsstolen! Foreløpig har jeg kun rukket å teste ut arbeidsstolen, og nytteverdien i en arbeidsstol merker jeg markant. Jeg har nemlig laget meg middag selv i dag! Før i dag, hadde jeg vært helt avhengig av samboer på dager som dette. Og hadde jeg blitt sulten mens han var på jobb, så hadde jeg mest sannsynlig blitt sittende sulten og knasket i meg noen nøtter for å prøve å kompensere eller drikke næringsdrikk. Men nå laget jeg maten selv uten at det krevde all verden med energi. Uten å krasje etterpå. Det betyr ikke at alle dager blir gode nok til det, men mange flere enn tidligere. 

Jeg er egentlig veldig glad i matlaging, men da evnen til å stå lenge på kjøkkenet forsvant, forsvant også en del av matgleden. Alt måtte skje fort før symptomene ble for sterke og jeg måtte sette meg eller legge meg nedpå. Nå håper jeg å gjenvinne kjøkkenet litt. Gjøre det til et koselig og kreativt sted igjen hvor jeg kan få eksperimentere med masse godt. I alle fall i større grad enn før. 

Og nå sitter jeg her og tenker: "Herregud, Jenny. Hvorfor søkte du ikke om hjelpemidler tidligere?" Nei, si det. For det første var det aldri noe tema hos leger eller andre steder. Ingen sa til meg at det var noe man kunne ha krav på om man hadde ME. For det andre følte jeg at "ME ikke var en sykdom med god nok grunn med mindre man var svært alvorlig syk", men det igjen kunne ha med at ingen noen gang hadde nevnt muligheten for meg. For det tredje har det tatt lang tid å inne hvor funksjonsnivået mitt faktisk er. 

Men nå ser jeg jo hvor mange med ME som har hjelpemidler. ME er MER ENN GOD NOK GRUNN. Hvis noen andre får deg til å føle noe annet, så er det på grunn av kunnskapsløshet. Og hjelpemidler er ikke et nederlag! Enten det er i form av en krakk, en stol, et kjøretøy med eller uten motor, en spesiell kniv eller noen annerledes sko. De er der for å gjøre hverdagen lettere, og jeg kan med hånden på hjertet si at hverdagen min nettopp ble en god del lettere <3

- Jenny Cornelia