SKRIVINGEN

21728498_10154686132287001_3505644186578312586_n.jpg

Hvordan interessen utviklet seg

Jeg har alltid elsket å lese. Alt startet med Donald-blader da jeg var liten. Allerede før jeg kunne hadde lært bokstaver. Jeg elsket å følge en historie utspille seg. Da jeg lærte å lese der i mot, utviklet interessen seg og jeg begynte å lese ordentlige bøker. Jeg kunne svelge leseløve-bøker på rekordtid! Men det som virkelig utviklet ønsket om å skrive bøker selv, var J.K Rowling's Harry Potter. Jeg elsket hvordan hun trakk meg inn i bøkene sine og gjorde at jeg ikke klarte å legge dem fra meg før de var ferdiglest. Og hver gang den nye Harry Potter-bøkene var ferdiglest, ble jeg litt sorgtung. Slik ville jeg gjøre også! Jeg ville også skape verdener, bruke fantasien og få andre til å føle det Harry Potter fikk meg til å føle.

Men så slo hverdagen til. På skolen gikk det i sakprosa. Fantasien døde ut litt og jeg lot skriving og boklesing ligge i "kanskje-en-dag"-skuffen lengst bak i hodet.

11010534_10152904493907001_3798335808048453390_n.jpg

Når jeg ble syk...

For fem år siden, begynte jeg å innse at helsen min ikke var som den skulle og begynte utredningen for ME.

Jeg ble verre og verre og fysisk aktivitet gjorde meg bare enda raskere verre. Til slutt var jeg så syk at det gamle livet mitt, gamle hobbyer og alt friske meg likte å gjøre, måtte legges på hyllen. Jeg tror skrivingen ble en slags mestringsstrategi, og det var jo egentlig noe jeg alltid hadde ønsket å gjøre.

Jeg skrev både på fantasihistorier og blogget om det å utredes for ME. Fantasihistoriene lot meg flykte litt fra symptomer og sykdom, mens bloggingen gjorde at jeg måtte konfrontere det. Sammen var det en fin harmoni som holdt meg mentalt oppegående gjennom den utfordrende veien livet mitt hadde tatt.

 

23472732_10154817199307001_9207473789627322698_n.jpg

Den dag i dag jobber jeg gjennom kognitiv svikt og hjernetåke i håp om å klare å skrive en hel roman. Det er ikke lett når kroppen ikke er samarbeidsvillig, men gi opp? Det klarer jeg ikke. Når jeg ikke skriver, så tenker jeg på skriving. Jeg føler jeg ikke har noe valg. 

Skrivingen er fremdeles min mestringsstrategi, sammen med åpenhet, digital tegning og blogging. Jeg har også fått en liten novelle utgitt i Skriveakademiets første antologi: "Tar du imot? - Tekster om håp". Det har økt "skriveselvtilliten" kraftig og jeg bare SKAL klare dette. SKAL. Selv med de kognitive utfordringene. Jeg må bare lytte til kroppen først og la den lede. Er det én ting jeg har lært om meg selv etter at jeg ble syk, så er det vel nettopp hvor utrolig sta jeg er, og hvor langt det kan lede meg.