Skriveskadet?

34984966_10155268920497001_5467692761664716800_n.jpg

Jeg hadde bestemt meg for å nå 80 000 ord i løpet av Juni og jeg ligger allerede langt bak skjema. Grunnen er rett og slett at håndleddene mine har blitt en real pest og en plage. Med andre ord veldig vonde. Og de blir verre av å skrive. Jeg har lært meg å leve med kronisk sykdom, men kronisk syke ledd? Og da særlig håndledd som jeg bruker til det jeg elsker mest her i verden - skriving? Det må jeg helt ærlig si at jeg ikke vet om jeg noen gang vil akseptere. I alle fall ikke hvis det skulle hindre meg fra å skrive. Det ene håndleddet har vært smertefullt i to år, men ikke så ille at det ikke har gått an å overse ved å unngå å gjøre diverse ting som trigger at det blir verre. Men nå er altså begge vonde.

Det er muligens en kombinasjon av flere faktorer som gjør at de har begynt å verke: 

  1. Mye skriving
  2. Hagearbeid/Luking
  3. Mulig leddsykdom/bindevevssykdom

Men nå er jeg altså på 52 000 ord. Det er jeg veldig fornøyd med, til tross! Men på grunn av håndleddene, har det begynt å gå veldig tregt. I dette øyeblikk sitter jeg med støttebandasjer med skinne på begge håndledd. Nå må jeg bare tvinge meg selv til å lære touch-metoden, he-he. Det vil forenkle alt veeeldig hvis skriving med støttebandasjer blir min "nye greie".

Men på den positive siden: Jeg har skrevet over 50 000 ord uten å få en eneste skrivesperre! Jeg holder jo på med førsteutkastet, og nå er det viktigst å bare få storyen ned på papiret. Har blitt godt kjent med karakterene og universet jeg bygger, så er glad for at jeg ikke ble katastrofalt detaljstyrt før jeg begynte. Det får jeg heller bli i en senere fase.

Men merker hvor viktig skrivingen er for meg etter noen dager uten på grunn av håndleddene. At de fungerer er alfa omega og skrivingen er viktig for mestringsfølelsen min med tanke på sykdom også. Jeg - kan - ikke - ødelegge - håndleddene - mine - såpass - mye - at - jeg - ikke - kan - skriveee! Så nå må jeg bare finne en balanse som gjør at håndleddene ikke blir verre, men at skrivingen av likevel går fremover. Skal snart til legen og håper på en ordentlig utredning på leddproblemene mine. Det vil definitivt hjelpe å finne ut hva som er galt. Krysser fingrene for at det er noe som kan behandles og som kan bli bedre!

- Jenny Cornelia

Campen er over - Men hvordan gikk det egentlig?

31492369_10155193643932001_5194312571140416357_n.jpg

Nei, si det?

Jeg skrev meg helt opp til 40 000 ord på én måned. Så jeg klarte det! Hvem hadde trodd? Ut i fra samtaler jeg har hatt i etterkant, så virker det som alle har trodd jeg ville klare det, bortsett fra meg. Men det er jo hyggelig! 

Tror jeg hviler best under press, for det var det som skulle til for å klare det. Hvile mer enn jeg skrev. Det er jeg utrolig stolt av. I tillegg liker jeg hvor førsteutkastet er på vei. Gjennom disse 40 000 ordene, har jeg ikke hatt en eneste skrivesperre. Jeg tror rett og slett det er fordi jeg har måttet skrive for å nå målet. Har jeg stått overfor vanskelige valg i hvilken retning jeg ønsker storyen, så har jeg prøvd å se veien fremover i de forskjellige scenarioene. Og vet dere? Jeg opplever ofte at veien videre blir klar på kun ett av alternativene. Da sier jo veien videre seg selv. Hoho, da jeg startet for fem år siden, var jeg svært urutinert. Hver gang historien stoppet opp litt, stoppet den opp i uker. Til og med måneder. Så jeg føler jeg har kommet et stykke. 

Jeg er i alle fall veldig stolt over 40 000 ord på 30 dager. Det tilsvarte 102 sider. Selv kronisk sykdom har ikke stoppet meg denne måneden. Men nå skal jeg ha noen dager pause. Jeg ser på førsteutkastet litt hver dag for å ikke miste tråden helt, men jeg lar hode og kropp på en liten hvilepause. Men merker allerede det kribler i fingrene etter å starte igjen! 

- Jenny Cornelia

Jeg er på camp!

For alvor! Alt er planlagt og tilrettelagt. Selvfølgelig vet jeg at ingenting kommer til å gå etter planen, men det å ha en plan, holder meg på sporet rundt hva jeg egentlig ønsker å fortelle med boken. Så nå sitter jeg her og har unnagjort min første skrivedag på manuset. Ingenting går etter planen, men jeg peiler meg inn igjen. 

Og med at ingenting går etter planen, mener jeg virkelig at INGENTING går etter planen. For vet dere hva? Ikke nok med at historien forandrer seg slik jeg visste den ville (men på en bra måte), så fryste vannet hos oss i går. Og nå har vi begynt å innse at de ikke har fryst INNE, men ute. I tillegg datt speilet på høyresiden av bilen av i går da vi hadde utflukt for å finne åpen butikk, men det blekner selvfølgelig i forhold til frosne rør. Så ikke nok med at dette tåkehodet skal skrive et førsteutkast på en måned (eller et halvt førsteutkast), men hun skal også forholde seg til forsikringsselskap og fiksing og ordning for å finne feilen og få tilbake vannet. Det er egentlig litt komisk. Jeg sluttet å drikke cola for tre uker siden, og vet dere hva jeg erstattet den usunne vanen med? SPRINGVANN. Er universet mot meg? Haha, det føles nesten litt slik. 

Grunnen til at jeg har begynt på boken i dag, er at det er Camp NaNoWriMo. Noen som husker at jeg var med på NaNoWriMo i november 2017? Da var målet 50 000 ord. Jeg nådde 34 000 og var egentlig veldig fornøyd med det. Men dette er på sett og vis "lillebroren". Et litt roligere tempo og jeg har satt meg et lavere mål. 40 000 ord på en måned. Det er fremdeles høyt, og med alt som har skjedd det siste døgnet, så er de tingen tvil om at ting blir intenst fremover. Men jeg skal etter beste evne prøve å holde meg i skriveboblen i hele April! Det hadde vært helt rått! 

 Denne gangen har jeg også fikset meg en god dose med skrivesnacks!

Denne gangen har jeg også fikset meg en god dose med skrivesnacks!

Jeg har virkelig forberedt meg denne gangen og føler at Camp NaNo vil hjelpe for å holde meg på riktig vei mot et ferdig produkt. Viktigheten av å faktisk bare kjøre gjennom et førsteutkast og spare redigeringen til senere er bare spot on! Hvis det noen gang skal bli bok, må pirkepetra Jenny Cornelia slutte å være så altfor selvkritisk og perfeksjonist. 

Plottet under utvikling!

27788454_10155015886872001_8204732139257121320_o.jpg

Det er mange distraksjoner når man prøver å utvikle en bokidé. Det kjenner jeg på hver dag. Særlig når helsen i seg selv blir en utfordring. Det kan være vanskelig å konsentrere seg når symptomene herjer som verst. Så jeg jobber med å utbrodere mest mulig av plottet i forkant av selve skrivingen. Og nå er jeg godt i gang! Jeg har skrevet meg rundt hele historien, men prøver å skrive det flere ganger for å se hvordan det forandrer seg fra gang til gang. Se på ulike muligheter og hva som er mest naturlig for karakterene. Det tar tid, men jeg håper å ha igjen for det når jeg begynner selve skrivingen. Gode rutiner er viktig. Jeg har som mål å skrive hver dag, men den siste tiden har det vært så mye at jeg ikke har hatt sjans. Merker jeg får litt dårlig samvittighet når jeg ikke får skrevet. Det er jo som regel helsen som hindrer meg, men jeg merker at med bare så lite som én dag uten skriving, så glemmer jeg viktige detaljer i historien og må lese mye for å hente opplysningene inn igjen. 

Jeg har skrevet plottet oppsummert som én setning. Som et avsnitt. Som én side, og jobber inn detaljer mens jeg utbroderer. Det er så himla artig! Gir meg så mye. Men fy flate, det er krevende når hodet ikke klarer å fokusere på noe i mer enn ti minutter før det kapitulerer. Men jeg SKAL skrive denne storyen. Om så hjernen min smelter og den er ferdig da jeg er 90. Jeg driter i om den blir gitt ut eller ikke, men jeg må få den ut av hodet og ned på papiret som noe fysisk. 

Det går sakte, men det går fremover. Det var vel egentlig bare det jeg ville si. Jeg er utålmodig etter å starte på selve historien, men alt til sin tid. Med et tåkehode tror jeg det er viktig å være godt forberedt. 

(Skulle sikkert gått over og renskrevet dette innlegget også, men tror jeg trenger hjernekapasiteten til boka, haha. Håper dere får en fin kveld) <3

- Jenny Cornelia

Et realt klapp på skulderen - Ny antologi på vei!

I november ble jeg min første tekst i en bok publisert. Skriveakademiet ga ut antologien: "Tar du imot? - Tekster om håp". Det var en stor seier for meg. Helt siden jeg begynte å skrive for fem år siden, så har drømmen vært utgivelse. Denne antologien er på en måte mitt første klapp på skulderen. Det er også den første, nære teksten jeg har turt å sende noe sted, så det at den kom med var utrolig gøy!

Teksten jeg har skrevet i denne antologien handler om når mamma fikk kreft. Det var grisevondt å skrive, men var glad jeg gjorde det. Så det betydde mye at den ble tatt med.

9788293636007.jpg

Det at jeg kom med i Skriveakademiets antologi, gjorde at jeg turte å sende nok en tekst til en annen antologikonkurranse. Nemlig velferdsalliansen sin. De skal gi ut en anotologi. Jeg har ventet på svar en stund og så andre som hadde sendt inn som fikk svar for vel ei eller to uker siden. Så jeg slo det egentlig fra meg. Det er litt komisk, for når Veslemøy som har skriveakademiet sendte meg det glade budskap om at teksten min for Skriveakademiet var med, så forsvant den i spamfilteret og lå i søppelposten. Så jeg visste ingenting da heller før jeg så navnet mitt i innholdsfortegnelsen! 

Denne gangen fikk jeg mail om at jeg muligens ikke hadde mottat den forrige mailen om at jeg var med pga. problemer med å sende til hotmailadresser. Men i går fikk jeg altså besked. Teksten min er MED! Den handler om å miste seg selv når man blir kronisk syk, men samtidig finne seg selv, av samme grunn. Jeg er så utrolig stolt over at jeg tør å prøve. Og at jeg klarer å bruke det jeg har lært ved å være syk til noe positivt. Jeg har måttet streve så fælt for å skrive på grunn av kognitive problemer, men til tross så har jeg fått, ikke bare en, men to tekster vurdert gode nok for to forskjellige antologier. Det gjør meg stolt, og jeg håper at det også beviser at man kan være god nok med utfordringene man får av kronisk sykdom. Man kan være flink nok. Sterk nok. Vi har fremdeles mange styrker. Ikke glem det <3

Jeg vet ikke noe mer for øyeblikket enn at jeg er med og at teksten er inne til korrektur. Det blir nok ei fin bok og jeg håper den selger bra. Velferdsalliansen gjør en viktig jobb. 

Jeg skal i alle fall holde dere oppdatert når jeg vet noe mer. 

42d261208e0c50de41374f4ab37efba3.jpg

- Jenny Cornelia 

Å skrive med ME

 Photo: Jenny Cornelia A. Nyborg

Photo: Jenny Cornelia A. Nyborg

Dette var vel et naturlig innlegg å åpne skrivebloggen med, siden nettopp det å skrive når man har ME kan være utrolig mye mer utfordrende enn mange tror. De fleste vet ikke hvor stort omfanget av kognitiv svikt kan være for ME-syke, eller i det hele tatt hva kognitiv svikt er og hvordan det påvirker hverdagen, eller i dette tilfellet skrivingen.

Noe av det første jeg merket da jeg begynte å bli syk, var at hodet ikke fungerte slik som før. Jeg ble raskt mentalt sliten når jeg leste i skolebøkene, var på foredrag eller skulle tilegne meg ny informasjon. I tillegg føltes det som om ordforrådet mitt krympet og jeg fikk problemer med å finne ord. Jeg måtte permitteres fra skolen da kroppen begynte å stoppe opp og tenkte at: "Om ikke annet, så har jeg ekstremt god tid til å lese til sykdomslæreeksamen." Så mens de andre gikk ut i sykehuspraksis, satt jeg meg til å lese pensum et år i forveien. 

Men så skjedde det rare. Jeg satt og leste det første kapitlet. Om igjen... Og om igjen... Og om igjen. Men hver eneste gang - uansett hva slags studieteknikk jeg prøvde å bruke, så ville ikke kunnskapen feste seg. Jeg begynte å lure på om jeg var dum, men når jeg sammenlignet meg med hvordan jeg var bare et par år før, så innså jeg at dette ikke var normalt for meg. 

Og det ble ikke bedre...

Jeg prøvde alt mulig for å huske, men det hjalp ikke. Under denne perioden, bodde jeg omtrent på legekontoret i håp om å finne ut hvorfor jeg slet med utmattelse, hadde så høy puls, var kortpustet og høyt blodtrykk. Jeg tenkte ikke at problemene med å huske ting eller finne ord kunne ha noe som helst med disse andre symptomene å gjøre. - Før jeg leste symptomlisten på ME og innså at det var en del av det sykdomsbildet, sammen med høy puls, kortpustethet osv.

Den dag i dag

Jeg elsker å skrive, og sykdommen kommer aldri til å utfordre skrivegleden min, for den er en stor del av hverdagen min. Selv om det har blitt utrolig mye vanskeligere, så prøver jeg å finne veier rundt de kognitive problemene. Selv om språket mitt føles dårligere, så skal jeg bruke de ordene jeg finner. Det er en av de tingene som er så bra med skriving. Du kan alltids endre ting i etterkant.

Dere skulle bare sett alt det forferdelig dårlige jeg har skrevet når formen har vært dårlig. De gangene jeg har presset meg til å skrive, til tross, fordi jeg synes det er gøy og vil så gjerne. Mest sannsynlig hadde dere mistet troen på at jeg i det hele tatt klarer å skrive en novelle på ungdomsskolenivå. Det kan være ekstremt stor forskjell på om jeg skriver på en god og en dårlig dag sykdomsmessig. Det kan også sees på blogginnleggene mine. 

Min metode

Først og fremst begynner jeg aldri på en roman med blanke ark (klok av skade). Dette fungerer kanskje for noen, men med kognitiv svikt, kan det være ekstra utfordrende.

Være forberedt før jeg begynner skrivingen. Gjør gode research i forkant. Bli kjent med karakterene mine. Jeg skriver om en fantasiverden, og da lærer jeg mest mulig om den først. Skaper verdenen, karakterene, bakgrunnshistorier og slike ting i forkant. Da blir alt mer visuelt og det blir lettere å skrive hovedhistorien. 

Jeg lager et kort synopsis, skriver kort hva hvert kapittel skal handle om, utbroderer hva kapitlene skal handle om etter hvert og lager et system med små notater og ting jeg må huske på som er ekstra viktig. (Og ikke fortvil. Du kommer helt sikkert til å spore av i tide og utide fordi du får en bedre idé mens du skriver, men bruk det du har skrevet som en rettesnor hele veien, ikke sant?)

Prøver å skrive litt hver dag. Om bare en setning eller et ord hvis formen er dårlig. Det viktigste er at man tenker på historien sin og er inne på dokumentet og ser på den så du holder hodet i historien på dårlige dager. Det kan være tungt å starte opp hvis man må ha et lengre opphold.

Fem år

Jeg har brukt fem år på å skrive. Jeg har klart å skrive meg gjennom et helt manus én gang på denne tiden, men da hadde jeg ingen plan mens jeg skrev og jeg ante ikke hvordan jeg skulle jobbe for å huske ting og gjorde null research. Det var vel og merke god trening, om ikke annet og det var kjekt å prøve den metoden for å finne ut hva som fungerer og ikke. Men jeg har skrevet en del noveller, og en av dem er i antologien "Tar du imot? - Tekster om håp" utgitt gjennom skriveakademiet.

Denne trenden med dårlig planlegging driver jeg å snur nå, med masse forarbeid fungerer så mye bedre. Jeg husker mer, fordi jeg er mer gjennomtenkt, men hodet fungerer fremdeles dårlig, men så lenge jeg kan bruke notater og grundig forarbeid som base, så er jeg sikker på at jeg kan klare å skrive en hel bok, selv om det vil ta tid. Andre ME-syke har gjort det før meg, så da tenker jeg at det er mulig for meg også. Jeg kommer jo aldri til å gi opp skrivingen uansett, så kan likeså gjerne satse høyt, ikke sant?

- Jenny Cornelia

Skriving

 Photo: gettyimages.com

Photo: gettyimages.com

Her blir det masse fokus på bokskriving og alt som har med det å gjøre. Jeg følte jeg trengte et sted å dele den utrolig frustrerende skriveprosessen, men ønsket ikke å gjøre bloggen altfor uoversiktlig med masse forskjellige innlegg om en million forskjellige temaer etter hverandre. Så jeg har et håp om at denne inndelingen blir bra og at det vil føre til mer blogging fremover.

- Jenny Cornelia