Å skrive med ME

 Photo: Jenny Cornelia A. Nyborg

Photo: Jenny Cornelia A. Nyborg

Dette var vel et naturlig innlegg å åpne skrivebloggen med, siden nettopp det å skrive når man har ME kan være utrolig mye mer utfordrende enn mange tror. De fleste vet ikke hvor stort omfanget av kognitiv svikt kan være for ME-syke, eller i det hele tatt hva kognitiv svikt er og hvordan det påvirker hverdagen, eller i dette tilfellet skrivingen.

Noe av det første jeg merket da jeg begynte å bli syk, var at hodet ikke fungerte slik som før. Jeg ble raskt mentalt sliten når jeg leste i skolebøkene, var på foredrag eller skulle tilegne meg ny informasjon. I tillegg føltes det som om ordforrådet mitt krympet og jeg fikk problemer med å finne ord. Jeg måtte permitteres fra skolen da kroppen begynte å stoppe opp og tenkte at: "Om ikke annet, så har jeg ekstremt god tid til å lese til sykdomslæreeksamen." Så mens de andre gikk ut i sykehuspraksis, satt jeg meg til å lese pensum et år i forveien. 

Men så skjedde det rare. Jeg satt og leste det første kapitlet. Om igjen... Og om igjen... Og om igjen. Men hver eneste gang - uansett hva slags studieteknikk jeg prøvde å bruke, så ville ikke kunnskapen feste seg. Jeg begynte å lure på om jeg var dum, men når jeg sammenlignet meg med hvordan jeg var bare et par år før, så innså jeg at dette ikke var normalt for meg. 

Og det ble ikke bedre...

Jeg prøvde alt mulig for å huske, men det hjalp ikke. Under denne perioden, bodde jeg omtrent på legekontoret i håp om å finne ut hvorfor jeg slet med utmattelse, hadde så høy puls, var kortpustet og høyt blodtrykk. Jeg tenkte ikke at problemene med å huske ting eller finne ord kunne ha noe som helst med disse andre symptomene å gjøre. - Før jeg leste symptomlisten på ME og innså at det var en del av det sykdomsbildet, sammen med høy puls, kortpustethet osv.

Den dag i dag

Jeg elsker å skrive, og sykdommen kommer aldri til å utfordre skrivegleden min, for den er en stor del av hverdagen min. Selv om det har blitt utrolig mye vanskeligere, så prøver jeg å finne veier rundt de kognitive problemene. Selv om språket mitt føles dårligere, så skal jeg bruke de ordene jeg finner. Det er en av de tingene som er så bra med skriving. Du kan alltids endre ting i etterkant.

Dere skulle bare sett alt det forferdelig dårlige jeg har skrevet når formen har vært dårlig. De gangene jeg har presset meg til å skrive, til tross, fordi jeg synes det er gøy og vil så gjerne. Mest sannsynlig hadde dere mistet troen på at jeg i det hele tatt klarer å skrive en novelle på ungdomsskolenivå. Det kan være ekstremt stor forskjell på om jeg skriver på en god og en dårlig dag sykdomsmessig. Det kan også sees på blogginnleggene mine. 

Min metode

Først og fremst begynner jeg aldri på en roman med blanke ark (klok av skade). Dette fungerer kanskje for noen, men med kognitiv svikt, kan det være ekstra utfordrende.

Være forberedt før jeg begynner skrivingen. Gjør gode research i forkant. Bli kjent med karakterene mine. Jeg skriver om en fantasiverden, og da lærer jeg mest mulig om den først. Skaper verdenen, karakterene, bakgrunnshistorier og slike ting i forkant. Da blir alt mer visuelt og det blir lettere å skrive hovedhistorien. 

Jeg lager et kort synopsis, skriver kort hva hvert kapittel skal handle om, utbroderer hva kapitlene skal handle om etter hvert og lager et system med små notater og ting jeg må huske på som er ekstra viktig. (Og ikke fortvil. Du kommer helt sikkert til å spore av i tide og utide fordi du får en bedre idé mens du skriver, men bruk det du har skrevet som en rettesnor hele veien, ikke sant?)

Prøver å skrive litt hver dag. Om bare en setning eller et ord hvis formen er dårlig. Det viktigste er at man tenker på historien sin og er inne på dokumentet og ser på den så du holder hodet i historien på dårlige dager. Det kan være tungt å starte opp hvis man må ha et lengre opphold.

Fem år

Jeg har brukt fem år på å skrive. Jeg har klart å skrive meg gjennom et helt manus én gang på denne tiden, men da hadde jeg ingen plan mens jeg skrev og jeg ante ikke hvordan jeg skulle jobbe for å huske ting og gjorde null research. Det var vel og merke god trening, om ikke annet og det var kjekt å prøve den metoden for å finne ut hva som fungerer og ikke. Men jeg har skrevet en del noveller, og en av dem er i antologien "Tar du imot? - Tekster om håp" utgitt gjennom skriveakademiet.

Denne trenden med dårlig planlegging driver jeg å snur nå, med masse forarbeid fungerer så mye bedre. Jeg husker mer, fordi jeg er mer gjennomtenkt, men hodet fungerer fremdeles dårlig, men så lenge jeg kan bruke notater og grundig forarbeid som base, så er jeg sikker på at jeg kan klare å skrive en hel bok, selv om det vil ta tid. Andre ME-syke har gjort det før meg, så da tenker jeg at det er mulig for meg også. Jeg kommer jo aldri til å gi opp skrivingen uansett, så kan likeså gjerne satse høyt, ikke sant?

- Jenny Cornelia