Jeg er på camp!

For alvor! Alt er planlagt og tilrettelagt. Selvfølgelig vet jeg at ingenting kommer til å gå etter planen, men det å ha en plan, holder meg på sporet rundt hva jeg egentlig ønsker å fortelle med boken. Så nå sitter jeg her og har unnagjort min første skrivedag på manuset. Ingenting går etter planen, men jeg peiler meg inn igjen. 

Og med at ingenting går etter planen, mener jeg virkelig at INGENTING går etter planen. For vet dere hva? Ikke nok med at historien forandrer seg slik jeg visste den ville (men på en bra måte), så fryste vannet hos oss i går. Og nå har vi begynt å innse at de ikke har fryst INNE, men ute. I tillegg datt speilet på høyresiden av bilen av i går da vi hadde utflukt for å finne åpen butikk, men det blekner selvfølgelig i forhold til frosne rør. Så ikke nok med at dette tåkehodet skal skrive et førsteutkast på en måned (eller et halvt førsteutkast), men hun skal også forholde seg til forsikringsselskap og fiksing og ordning for å finne feilen og få tilbake vannet. Det er egentlig litt komisk. Jeg sluttet å drikke cola for tre uker siden, og vet dere hva jeg erstattet den usunne vanen med? SPRINGVANN. Er universet mot meg? Haha, det føles nesten litt slik. 

Grunnen til at jeg har begynt på boken i dag, er at det er Camp NaNoWriMo. Noen som husker at jeg var med på NaNoWriMo i november 2017? Da var målet 50 000 ord. Jeg nådde 34 000 og var egentlig veldig fornøyd med det. Men dette er på sett og vis "lillebroren". Et litt roligere tempo og jeg har satt meg et lavere mål. 40 000 ord på en måned. Det er fremdeles høyt, og med alt som har skjedd det siste døgnet, så er de tingen tvil om at ting blir intenst fremover. Men jeg skal etter beste evne prøve å holde meg i skriveboblen i hele April! Det hadde vært helt rått! 

 Denne gangen har jeg også fikset meg en god dose med skrivesnacks!

Denne gangen har jeg også fikset meg en god dose med skrivesnacks!

Jeg har virkelig forberedt meg denne gangen og føler at Camp NaNo vil hjelpe for å holde meg på riktig vei mot et ferdig produkt. Viktigheten av å faktisk bare kjøre gjennom et førsteutkast og spare redigeringen til senere er bare spot on! Hvis det noen gang skal bli bok, må pirkepetra Jenny Cornelia slutte å være så altfor selvkritisk og perfeksjonist.