Et førsteutkast rikere og ny antologiutgivelse!

Herremin, jeg innser nå at jeg enda ikke har nevnt at mitt 2. antologibidrag offisielt er trykket og i ei ekte bok!

"Hjerterom og Menneskespor" er utgitt!

Og slik ser første siden på mitt bidrag ut: 

IMG_1295.JPG

Det er sykt å se navnet sitt på trykk i en bok, også for andre gang på under et halvt år? Jeg er veldig stolt, men det er litt vanskelig å faktisk forstå det. For meg er dette utrolig stort og et enormt steg på veien. Tekstene mine har blitt anerkjent av noen andre enn meg selv! De er tydeligvis ikke bare verdt å skrive. De kan også være verdt å lese, for andre! Så forhåpentligvis er dette bare starten. Jeg er veldig ambisiøs med skrivingen, men synes det er litt tøft å faktisk innrømme. Da jeg satte meg ned for snart seks år siden, hadde jeg ikke turt å drømme om utgivelser. Å skrive var på mange måter kun en mestringsstrategi for å rømme litt fra livet som syk. Komme meg gjennom den verste fasen. Det ga meg noe å stå opp for og noe å tenke på mens symptomer herjet og alt var usikkert. Ting har virkelig forandret seg, men samtidig er alt veldig likt. Skrivingen er fremdeles først og fremst mestringsstrategien min for å holde meg i gang med noe. For å holde min mentale helse god når den fysiske helsen svikter. For å holde det kognitive så skarpt som mulig. Og det har fungert frem til nå. Så håper det fungerer videre i uoverskuelig fremtid.

Men ikke nok med utgivelsen!

Det har seg nemlig slik at jeg nettopp er ferdig med førsteutkastet på ungdomsboken jeg skriver på! Det er ganske sykt, for en liten stund, trodde jeg at det aldri skulle bli ferdig. Storyen forandret seg så mye, så jeg ante ikke hvor jeg skulle avslutte. Men så ble avslutningen AKKURAT slik jeg så for meg slutten da jeg begynte å skrive. Full Circle! 

Nå er jeg i gang med å detaljutvikle karakterer og steder i høyere grad, siden førsteutkastet mitt grovt sett kan beskrives som overfladisk og ikke spesielt bra. Men storyen liker jeg, selv om den skal endres den også. Det er mye jobb foran meg, men bare det å fysisk ha førsteutkastet foran seg på bordet, gir meg selvtillit. Det er viktig å feire delmålene sine og glede seg over alt man har gjort, og ikke bare drukne seg selv i alt som er igjen. 

Så hvis noen lurer på hvorfor det er så stille på bloggen om dagen, så er dette en av grunnene, hehehe. Det skrives mye på det som må prioriteres da! 

- Jenny Cornelia